Something’s Got to Give
| Something's Got to Give | |||
|---|---|---|---|
| Generell informasjon | |||
| Sjanger | Komedie | ||
| Utgivelsesår |
| ||
| Prod.land | USA | ||
| Lengde | 37 min. | ||
| Språk | Engelsk | ||
| Bak kamera | |||
| Regi | George Cukor | ||
| Produsent |
| ||
| Manusforfatter | |||
| Basert på | Min favoritthustru av Samuel Spewack Bella Spewack | ||
| Musikk | Johnny Mercer | ||
| Sjeffotograf | |||
| Klipp | Tori Rodman | ||
| Foran kamera | |||
| Medvirkende | |||
| Prod.selskap | 20th Century Fox | ||
| Eksterne lenker | |||
| IMDb | |||
Something's Got to Give er en amerikansk komedie fra 1962, regissert av George Cukor og produsert av 20th Century Fox, som aldri ble fullført. I hovedrollene spiller Marilyn Monroe, Dean Martin og Cyd Charisse. Filmen handler om en kvinne som vender hjem etter å ha vært strandet på en øde øy i fem år. Hun oppdager at hennes ektemann nylig har fått henne erklært død og giftet seg på nytt. Manus er skrevet av Nunnally Johnson og Walter Bernstein, basert på et originalmanus skrevet av Samuel og Bella Spewack.
Monroe døde før innspillingen av filmen ble fullført, men den er likevel en av hennes aller mest omtalte filmer.[1] Something's Got to Give skulle være en nyinnspilling av Min favoritthustru (1940), med Irene Dunne, Cary Grant og Randolph Scott i hovedrollene. En fullført nyinnspilling av denne filmen, Flytt deg, elskling (1963), hadde Doris Day, James Garner og Polly Bergen i hovedrollene.
Handling
[rediger | rediger kilde]Nicholas «Nick» Arden (Dean Martin) får sin kone Ellen (Marilyn Monroe), som har vært savnet i fem år etter en båtulykke, erklært død. Han gifter seg samtidig med sin nye kjæreste Bianca (Cyd Charisse). Det han ikke vet er at Ellen fortsatt lever, men har vært på en øde øy i alle de årene og at hun nå har kommet tilbake igjen. Mens Nick og Bianca er på bryllupsreise reiser Ellen hjem. Der møter hun sine to små barn (Alexandra Heilweil og Robert Christopher Morley), som ikke kjenner henne igjen. Hunden Tippy derimot blir glad for å se henne.
Da de nygifte kommer hjem fra bryllupsreisen, utgir hun seg for å være en barnepike. Nick vet ikke hvordan han skal fortelle sin nye kone hva som har skjedd, og utsetter det derfor hele tiden. Bianca på sin side blir bekymret over hennes manns manglende interesse på soverommet. Ved en tilfeldighet får Nick vite at Ellen var sammen med en annen mann på den øde øyen, og at de to pleide å kalle hverandre «Adam» og «Eva». Fra seg av sjalusi prøver han å finne denne andre mannen, som han har fått vite heter Steven Burkett (Tom Tryon). Steven viser seg å være ung, veltrent og svært populær hos damene. Ellen på sin side legger en plan for å berolige Nick: Hun finner en sjenert, middelaldrende skoselger (Wally Cox), som hun overtaler til å utgi seg som hennes «Adam». Når hun presenterer han for Nick vet hun ikke at han vet sannheten. Nick spiller likevel med når de to forteller om livet på øyen.
Medvirkende
[rediger | rediger kilde]- Marilyn Monroe som Ellen Wagstaff Arden
- Dean Martin som Nicholas «Nick» Arden
- Cyd Charisse som Bianca Russell Arden
- Tom Tryon som Steven Burkett, alias «Adam»
- Alexandra Heilweil som Lita Arden
- Robert Christopher Morley som Timmy Arden
- Wally Cox som skoselger
- Phil Silvers som forsikringsselger
- John McGiver som dommer
- Grady Sutton som lensmann
- Eloise Hardt som Nicks sekretær
- Steve Allen som psykiater
Produksjon
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Filmen skulle bli en nyinnspilling av Min favoritthustru (1940). 20th Century Fox hadde økonomiske problemer grunnet innspillingen av storfilmen Cleopatra og ønsket at stjernen deres, Marilyn Monroe, skulle hjelpe dem ved å spille i denne nyinnspillingen. Monroe selv var ikke overbegeistret over manus, men måtte likevel takke ja grunnet kontraktforpliktelser. Regissør George Cukor, som tidligere hadde jobbet sammen med Monroe i filmen Hurra for kjærligheten! (1960), var motvillig til å lage en ny film sammen med henne, men også han måtte takke ja grunnet kontraktforpliktelser.
Monroe hadde ikke spilt inn film på over et år og hadde i løpet av denne tiden hatt både psykiske og fysiske lidelser. Året før hadde hun blitt skilt for tredje gang, vært innlagt på psykiatrisk sykehus, og både blitt operert for en fortetning i egglederne og operert i galleblæren. Fox var bekymret for at Monroes personlige problemer skulle skape problemer under innspillingen, og tok kontakt med psykiateren hennes, dr. Ralph Greenson. Legen benyttet anledningen til få byttet produsent for filmen fra David Brown til hans venn Henry T. Weinstein. Cukor var svært misfornøyd over utskiftingen. De to var likevel enige om at manus ikke var bra nok, og manusforfatter Nunnally Johnson, som blant annet hadde skrevet manuset til Gift med en millionær, ble ansatt. Cukor ble ikke fornøyd med Johnsons versjon, som han mente var alt for ulikt det opprinnelige fra Min favoritthustru, og manusforfatter Walter Bernstein ble ansatt for å overta. På grunn av endringene i manus hadde filmen allerede på dette tidspunktet gått over budsjettet.
Noen uker før filmingen skulle begynne var det kostymeprøver på settet, som var en kopi av Cukors hjem i Beverly Hills. Monroe møtte opp presis og virket i fin form. Kostymene hennes bestod av både klær fra hennes private garderobe og klær tildelt fra Fox, og inkluderte en svart og hvit silkekjole, en grønn bikini og en svart ulldrakt som hun tidligere hadde brukt i sluttscenen i filmen Hurra for kjærligheten!. I tillegg var det en parykk med langt hår som hun skulle bruke i begynnelsen av filmen. Weinstein innså likevel at Monroe hadde store problemer da han oppsøkte henne senere, og fant henne bevisstløs etter en tilsynelatende overdose. Han prøvde til ingen nytte å få filmingen utsatt.
Monroe informerte Weinstein om at hun hadde fått tilbud fra Det hvite hus om å synge for president John F. Kennedy på hans bursdagsfeiring i Madison Square Garden 19. mai 1962, før filmingen begynte. Han mente at dette ikke skulle bli noe problem og gav henne tillatelse til å delta.
Innspilling
[rediger | rediger kilde]
Søndag 22. april 1962, dagen før første innspillingsdag, hadde Monroe pådratt seg influensa under en tur til New York hos skuespillerinstruktøren sin, Lee Strasberg for å øve på rollen. Fox sendte legen Lee Siegel for å undersøkte henne, og hans diagnose var at filmingen måtte utsettes en måned på grunn av hennes tilstand. Cukor ønsket ikke å vente så lenge og begynte derfor å filme scener der Monroe ikke trengte å delta. Den første scenen som ble filmet var da Dean Martins rollefigur og hans nye kone kommer hjem fra bryllupsreisen og møter igjen barna. Neste dag møtte Monroe heller ikke opp, til tross for et planlagt besøk på settet av sjahen av Iran, Muhammed Reza Pahlavi og hans kone Farah. Sjahen og hans kone fikk se innspillingen av en scene der Bianca (Cyd Charisse) klager seg til psykiateren sin (Steve Allen) over hennes ektemanns manglende interesse på soverommet. Monroe møtte ikke på jobb resten av uken grunnet bihulebetennelse.
En uke etter at innspillingen hadde begynt møtte Monroe igjen opp på jobb. Hun spilte inn scenen der hun kommer hjem til huset sitt for første gang på fem år. Neste dag møtte hun på jobb klokken 07.00, men kollapset etter kort tid og var ikke i stand til å møte opp resten av uken. Cukor fortsatte å spille inn scener der Monroe ikke trengte å delta.
Første dagen i tredje innspillingsuke møtte Monroe fortsatt ikke på jobb grunnet sykdom og dagen etter, tirsdag 8. mai, hadde Cukor gått tom for scener som kunne filmes uten henne. Produksjonen måtte derfor settes på vent.
Monroe møtte opp igjen første dagen i fjerde innspillingsuke, mandag 14. mai, og jobbet de neste dagene uten problemer. Torsdag samme uken ble det klart at hun måtte være borte noen dager i forbindelse med presidentens bursdagsfeiring i New York. Weinstein, som tidligere hadde godkjent dette, prøvde nå å hindre henne i å reise, men til ingen nytte. Både Weinstein, Cukor og studiosjefene ble rasende.
Mandag 21. mai møtte Monroe igjen opp på jobb og gav beskjed om at nærbilder av henne var utelukket ettersom hun var utmattet. Neste dag møtte Martin på jobb forkjølet og med feber, noe som førte til at Monroe nektet å jobbe med ham de neste tre dagene i frykt for å bli smittet. Nærbilder av henne ble filmet med filter for å skjule hennes utmattelse.
Monroe gav filmen mye omtale da hun skulle spille inn den beryktede svømmebassengscenen. I denne scenen skulle Monroes rollefigur prøve å lokke ektemannen sin ut fra huset ved å svømme naken i svømmebassenget deres. En hudfarget badedrakt ble laget til henne, men hun valgte å ikke bruke den. Bare de mest nødvendige fikk være på settet under innspillingen av denne scenen, men Monroe hadde invitert fotografer som fikk ta bilder av henne. Dersom filmen hadde blitt utgitt ville Monroe blitt den første etablerte amerikanske skuespillerinnen som hadde vist seg naken på film. Etter at Monroe hadde vært på jobb en uke i strekk begynte de involverte i filmen å bli optimistiske, men etter å ha reist hjem fredag 25. mai var hun umulig å få tak i hele helgen.
Mandag 28. mai møtte ikke Monroe opp grunnet sykdom. Da hun kom på jobb neste dag virket hun ufokusert, og klokken 17.00 måtte innspillingen stanses på grunn av hennes utmattelse. Dagen etter møtte hun opp igjen og innspillingen foregikk uten problemer, på tross av at hun virket sliten. Fredag 1. juni var Monroes 36-årsdag. Hun spilte inn scenen der hennes rollefigur introduserer hennes ektemann for en skoselger som hun utgir for å være «Adam». Etter at innspillingen var ferdig for dagen fikk Monore kake og kort fra de andre involverte i filmen. Samme kvelden deltok hun på et veldedighetsarrangement som samlet inn penger til barn med Duchennes muskeldystrofi på Dodger Stadium. Den kalde luften gjorde at bihulebetennelsen blusset opp igjen.
Produksjonen avsluttes
[rediger | rediger kilde]Mandag 4. juni meldte Monroe igjen fra om at hun ikke kunne møte opp grunnet sykdom. Dette var 17. gangen hun var borte fra jobb, og hun hadde bare vært tilstede 13 av 30 innspillingsdager. Filmen hadde nå gått 1 million dollar over budsjettet. Ryktene begynte å gå om at hun kom til å bli erstattet. Dr. Greenson overbeviste studiosjefene om at han kunne få henne til å møte opp, men hun møtte likevel ikke opp neste dag. Den 6. juni hadde studiosjefene et møte for å diskutere Monroes fremtid. Cukor mente at det var nødvendig å erstatte henne. Etter møtet lekket han nyheten om at hun skulle erstattes, til sladrespaltisten Hedda Hopper. Han fortalte også at hennes karriere i Hollywood var over.
To dager etter møtet, 8. juni ble Monroe offisielt sparket og Fox begynte arbeidet med å finne hennes erstatter. Etter at Kim Novak og Shirley MacLaine hadde takket nei, gikk rollen til slutt til Lee Remick. Motspiller Martin, som hadde i sin kontrakt at han fikk godkjenne den kvinnelige hovedrollen, nektet å spille inn filmen dersom Monroe ikke hadde hovedrollen. Han valgte derfor å slutte. Den 11. juni ble produksjonen nedlagt og alle de 104 involverte ble suspendert. Monroe som fikk skylden, svarte med å stille opp i et åpenhjertlig intervju med Life der hun fortalte om sine tanker om livet som kjendis. Hun startet også en kampanje for å få fortsette produksjonen av Something's Got to Give sammen med motspillerne sine.
Noen få uker etter at fikk sparken fikk Monroe jobben tilbake. En ny kontrakt ble forhandlet frem, med kompromisser på begge sider: Monroe fikk ikke lenger ha skuespillerinstruktøren sin Paula Strasberg på settet, mot at Cukor ble erstattet av Jean Negulesco som regissør. Monroe hadde tidligere jobbet sammen med ham i filmen Gift med en millionær. Kontrakten ble underskrevet 1. august og planen var at filmingen skulle gjenopptas så snart som mulig. Få dager senere, 5. august, døde Monroe av en overdose sovemedisin, og produksjonen av Something's Got to Give ble lagt ned for godt.
Utgivelse
[rediger | rediger kilde]En fullført nyinnspilling av Min favoritthustru ble ugitt i 1963 med tittelen Flytt deg, elskling. I hovedrollene spiller Doris Day, James Garner og Polly Bergen. Opptakene fra Something's Got to Give ble liggende på lager i årevis, med unntak av korte klipp ble vist i diverse dokumentarer. I 1999 begynte så arbeidet med å sette de 9 timene med opptak sammen til en film. Det ferdige resultatet ble en film på 37 minutter som ble inkludert i dokumentaren Marilyn Monroe: The Final Days. Dokumentaren ble første gang vist på TV den 1. juni 2001, dagen Monroe ville ha fylt 75 år, og ble senere utgitt på DVD.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Victor 1999, s. 283.
Kilder
[rediger | rediger kilde]Bøker
- Victor, Adam (1999). The Marilyn Encyclopedia (på engelsk). The Overlook Press. ISBN 978-0879517182.
Dokumentarer
- Schipper, Henry (regissør) (1990). Marilyn: Something's Got to Give (VHS) (på engelsk). Fox Video.
- Specht, Patty Ivins (regissør) (2001). Marilyn Monroe: The Final Days (DVD) (på engelsk). 20th Century Fox Home Entertainment.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Something's Got to Give på Internet Movie Database
- (no) Something's Got to Give hos Filmfront
- (fr) Something's Got to Give på Allociné
- (en) Something's Got to Give på Turner Classic Movies
- (en) Something's Got to Give på The Movie Database – film
